Route 66

 4 juli 2007 Norge - USA

Dagen har endelig kommet og vi skal ”over there” for å kjøre Route 66. Ventetiden har vært lang, ca 3 år siden vi begynte å snakke om å kjøre route’en og ca 2 ½ år er gått siden vi meldte oss på.  Ikke så rart at forventningene er store da vi setter oss på flyet på Gardemoen med kurs for Amsterdam, her står en gedigen jumbojet klar for å ta oss over. I Amsterdam treffer vi også flere som skal være med på turen vår, de er lett gjenkjennelig i Route 66 t-skjorter. Flyet går kl 10 fra Amsterdam men tidsforskjellen gjør at det fortsatt er tidlig på dagen den 4.juli da vi lander i Chicago, etter en 8 timers flytur. Været er lettskyet og ca 30 gr. Passkontrollen går greit, all bagasje er på plass så det er bare å finne seg en taxi å ta den korte turen til hotellet. Der møter vi alle de andre deltagerne og vi har en felles middag mens Trond gir oss litt informasjon om turen. Det blir arrangert tur inn til ”downtown” i limousiner for å dra på bluesklubb. Vi blir ikke med på denne, men tar oss en taxi på egenhånd, Taxisjåføren ser sitt snitt til å tjene noen ”bucks” ekstra og tar oss med på sightsing rundt i byen.  Vi får se mye av byen på denne måten, men taksameteret løper og da vi går av ved John Hancock tower er vi kommet opp i 80$ (480kr). Vi tar turen opp i observatoriet og får en fantastisk utsikt over byen. John Hancock tower har verdens raskeste heis med en fart av 1800 fot/min. dvs. 540 m/min så det tar ikke mange sekundene å nå 94 etg hvor utsiktsplattformen er 347 m over fortauet. Etter noen timer på byen tar vi taxi tilbake til hotellet for å ta tidelig kveld, det merkes godt på kroppen både den lange reisa og tidsforskjellen. For øvrig var det lite å se til feiringen av nasjonaldagen, noe fyrverkeri så vi, og visstnok så foregikk det meste av feiringen ute ved Lake Michigan.

5 juli Chicago – Springfield

I dag var det ikke vanskelig å komme seg opp, tidsforskjellen gjør nok sitt men spenningen og iveren etter å komme i gang har nok vel så mye å si. Etter frokost bærer det av sted i busser til Harley-dealeren hvor vi skal hente ut syklene, det er et fantastisk skue som møter oss der de står nyvasket på rekke å rad med navnene våre på. Vi finner raskt frem til våre, Bjørn og jeg har fått to helt like Electra Glider. Den som er mest spent av oss alle er vel kanskje Ragnhild, den lengste turen hun har sittet på motorsykkel før i dag er på kun 7 km. Mens papirene klargjøres skifter mange dollars eiere inne i butikken til Harley Davidson. Nesten alle kjøper nye hjelmer og det blir mye annet snacks også, alt fra T-skjorter til termosflasker. Trond har en utmerket følgebil som har plass til all bagasjen vår i tilegg til ekstra sykkel. Denne skal imidlertid være i bruk på turen da det er 2 familier med som i utgangspunktet skal kjøre bil. De skal imidlertid få veksle på å kjøre reservesykkelen så sant den ikke trengs av noen av oss andre.

Så er vi omsider i gang etter ca 2 timer hos Harleydealeren. De fleste føler seg fram og er litt nølende de første milene på disse noe tunge Harleyene, som er uvante for de fleste. Det tar også litt tid å finne seg til rette med kjøringen i formasjon, det er også en del annen trafikk ute på Higway’en, som vi må følge et stykke før vi kommer inn på Rt-66 ved Odell. Her stopper vi ved den nydelig restaurerte Odell Station, hvor de første suvenirene blir innkjøpt. Turen går videre i flott og varmt vær og vi gjør en stopp hos Funks Grov for å smake (å kjøpe) den berømte lønnesirupen. Kjøringa begynner nå å sitte hos de fleste og vi kruser videre på Route 66 til Dixie Truckers Stop, her står 18-wheelere på rekke å rad så det tyder på at maten er god. Det kan også se ut til at noen har stoppet her litt for ofte.  Turen videre går vekselvis på I-55 og Rt-66 til vi kommer fram til Springfield, IL.  Her tar vi inn på Route 66 hotell. Den første kjøredagen er unnagjort, med mange inntrykk og med nerver i helspenn. Utover kvelden slapper vi av ved bassenget og blir bedre kjent med de andre mens vi deler erfaringer over en øl eller to. Vi har kjørt ca 350 km i dag.

6 juli Springfield – Lebanon

Tidlig opp for frokost og avreise 8 am. Lebanon ligger 410 km unna så det blir en lang tur i dag. Ragnhild har ikke blitt altfor skeptisk til sykkelen enda så hun går på en ny dag med friskt mot og ser frem til en dag med nye eventyrer. Vi kjører forbi endeløse maisåkere og gjennom en rekke småsteder som Girard, Nilwood og Carlinwille før vi tar en stopp i Staunton hos Henry’s Rabbit Farm. Stedet er en nedlagt bensinstasjon som er gjort om til suvenirbutikk, i tilegg til kaninoppdrett som han også sysler med.  Inne i butikken henger det masse rariteter fra den tia da Route 66 var hovedveien forbi stasjonen, samt masse R66-souvenier.

Vi finner fram til en kanal på radioen som spiller gamle klassiske rockelåter å fyrer opp Harlyene og kommer oss ut på veien igjen, vi kjører videre mot St.Louis. Vi krysser Mississippi River på den gamle brua ”Chain of Rock Brigde”. Den er et imponerende byggverk som var bindeleddet mellom øst og vest helt tilbake til 1927. Halvveis ute på brua gjør den en nesten 25gr sving, her tar vi en stopp for å fotografere og for å ta Mississippi river nærmere i øyesyn. Ved elvebredden ligger en hjulbåt.

For å komme forbi St.Louis tar vi I-55 og tar av på I-44 mot Tulsa. Vi kjører videre gjennom Missouris bølgende landskap, dels på R-66 og Interstaten. Etter Rolla tar vi av på Rt-66 å følger den første 2 feltsveien av R-66 i Missouri mot Devils Elbow. Her besøker vi Bikerbaren ”Elbow Inn” her møter vi noen hyggelige bikere, stemningen er høy i baren og det serveres gratis øl til alle normenn. Turen går videre en halv times tid til Munger Moss, Ramona og Bob ønsker oss velkommen til deres sjarmerende Mom and Pops motell. Vi samles også her ved bassenget og vi bestiller 30 pizzaer og alle koser seg utover kvelden.

7 juli Lebanon – Tulsa

Dagen starter fint og vi legger ut på veien ganske tidelig. Vi skal tilbakelegge 368 km i dag. Vi følger Rt-66 i kanskje det fineste landskapet på hele turen. Dette skal imidlertid bli dagen vi helst vil glemme. Gerhard hadde dessverre et stygt uhell, han kolliderte med en personbil og pådro seg et stygt beinbrudd samt brist i ryggen. Det ble slutten på Route66 eventyret for han, i stedet ble det 2 uker på St. Johns hospital i Springfield før han ble hentet av sykepersonell fra Norge og fraktet hjem til Bodø. På grunn av ulykken kjørte vi direkte til Tulsa. Under middagen om kvelden fikk vi beskjed om hvordan det hadde gått med han, og vi reiste oss, skålte og ønsket Gerhard god bedring. Tekstmeldinger etter hvert viste at han i alle fall ikke har mistet humøret.

8 juli Tulsa – Weatherford

Dagen i dag startet med et møte med Michael Wallis, en kjent forfatter og han er Route66 guruen over alle. Michael er oppvokst langs R66 og kjenner historien ut og inn, han er også en av bakmennene til filmen Cars i tilegg til at han har stemmen til Sheriffen i filmen. Han fortalte også om sine bøker og det ble en signert utgave av både ”The Mother road” og ”Cars”.

Dagens kjøring startet kl 11 og vi veksler litt mellom I-44/Rt-66, Ragnhild er litt preget av ulykka i går men hun er tøff og blir med på sykkelen så lenge vi kjører på routen. De stykkene vi er på Interstaten velger hun nå å sitte på med følgebilen. Vi følger etter hvert kun Route 66 i 2-3 timer med flotte kjøreopplevelser gjennom småbyer som Sapulpa og Depew, før vi tar kaffepause på Rock Cafe i Stroud. Vi fortsetter på Rt-66 forbi Davenport, til vi kommer til Sue og Preston utenfor Warwick. De serverer lunch på Seaba Station, nok en restaurert perle langs Route 66.

Etter lunch fortsatte vi til ”The Round Barn” et kjent landemerke i route66 sammenheng. Her møtte vi også en av ildsjelene bak restaureringen av Route 66, han har også utarbeidet Route 66 kart for hver stat.

Herifra ble det i hovedsak kjøring på Interstaten, vi passerer Oklahoma city og kjører mot Weatherford. Før vi kom dit tok vi en stopp ved Lucille’s som var kjent som ”The Mother of Route 66”. Det er reist en gravstøtte for henne på stedet. Herifra var det kun 10 min kjøring til hotellet som er Best Western Mark Motor inn. Vi har tilbakelagt ca 270 km i dag og gradestokken stoppet på 43 gr.

9 juli Weatherford – Amarillo

Første stopp i dag var på Route 66 museumet i Clinton. Turen går herifra til en småby med navn Erick, ”The Redneck capitol of the world” i følge våre verter Harley og Annabel på Sand Hills Curiosity Shop. Harley & Annabell er et pussig par som ikke helt har klart å rive seg løs fra hippitia. Men de serverte lunch og sto for underholdning med gitarspill og med tvilsom sangstemme. Det viste seg at Bjørn hadde mistet nøkklene til sin sykkel, så vi tok turen tilbake til bensinstasjonen der vi fylte bensin i morges.  Siden vi nå kjørte alene fikk vi også testet ut farten på syklene, men ingen behøver å bli skremt av den. Utrolig nok fant vi nøklene på utkjøringsrampa til Interstaten, de lå mitt i veien og var like hele. Egentlig skulle det vært umulig att sykkelen til Bjørn skulle gått uten nøkkel, for Harley’en har utrolig nok en computer som gjør at sykkelen ikke starter uten at nøkkelen er i nærheten. Men denne virket ikke (!) på sykkelen hans.  Vi kom akkurat tidsnok tilbake til å få med oss at Ragnhild og Magne var med Harley & Annabell på senen og sang.  

Vi fortsetter på Route 66 inn i Texas og forbi et par småbyer før i stopper i McLean for å besøke en restaurert Phillips 66 bensinstasjon fra 20 årene.

Dette var den første Phillips stasjonen som ble reist i Texas, og en kan begynne å lure på om ting var mindre en gang i tiden i Texas også, for stasjonshuset var utrolig lite. Som det ser ut som på bildet så er faktisk Hilde nesten like høy som første etg. Riktignok er Hilde ganske lang, men dog…

Vi kjører videre forbi Groom, som er kjent for sitt skjeve vanntårn og de har også et av verdens største kors stående ute på et jorde. Etter at vi kom inn i Texas så har landskapet endret seg dramatisk å nå er det et uendelig flatt steppelandskap så langt en kan se. Vel fremme i Amarillo, etter å ha kjørt 320 km, tok vi inn på Big Texan Steakhouse & Motell. Vi kom frem tidelig på ettermiddagen slik at vi hadde rikelig med tid til å nyte bassenget som forøvrig var utformet som staten Texas.  Vi viste fra før at alt er stort i Texas men at det var slike dimensjoner på stolene var vi ikke klar over. Ragnhild ble lita i denne gyngestolen vi fant i restauranten.  

Den texanske biffen var upåklagelig mens Eirik og Aleksander synes at porsjonene ble vel store. De hadde meldt seg frivillig til å prøve den gigantiske biffen på 72 Oz hver, eller 2,2 KG med vår målform. Dette ble en umulig oppgave selv med ungdommelig pågangsmot, så da timen de hadde til rådighet var over så var det fortsatt nok mat igjen til å mette en middels stor by. Det sies at en 9åring har spist dette måltidet og at også ei gammel dame på 92 år har klart det. Men uansett så gjorde de en hederlig innsats. I Amarillo traff vi også Troy Peterson med familie som vi skulle bli bedre kjent med etter hvert. Vi møttes mange ganger på resten av turen siden de kjørte tilnærmet den samme ruta som oss.

10 juli Amarillo - Albuquerque

I dag skal vi tilbakelegge ca 450 km og den første stoppen tar vi på Cadillac ranch. En fyr med navn Guy Marsh 3 har begravet 10 Cadillacer fra 50 og 60 -tallet med snuten ned i jorden. Et noe merkelig kunstverk som 100vis av turister stopper for å se, og kanskje tagge litt på, hver eneste dag. Etter Cadillac ranch passerer vi Wildorado hvor der er en oppsamlingsplass for kveg som vi tydelig kan lukte før vi etter en times kjøring kommer til Adrian og vi er midtveis på Route 66.  På Mindpoint Cafe får vi servert lunch og med eplekake og is til dessert. Her blir vi servert av to unge jenter som også er å finne i filmen ”Cars”

På grensen mellom Texas og New Mexico besøker vi spøkelsebyen Glenrio, her står vi med en fot i hver stat og samtidig i to tidssoner. Byen er falleferdig men har en gang hatt både hotell, bensinstasjon og butikk. Det står forlatte biler ved bensinstasjonen og alt har egentlig en noe uhyggelig atmosfære over seg. Vi kommer oss ut på veien igjen, neste etappe blir på I-40 til San Jon før vi igjen er tilbake på vår etter hvert kjære Route 66. Terrenget vi nå kjører gjennom er fantastisk med fjell og mesaer i det fjerne. Vi tar en stopp ved The Blue Hole, en naturlig kilde hvor det frister å prøve vannet. Vannet holder en konstant temperatur på 18 gr men med godt over 40 i lufta så blir det med lysta for de fleste av oss. Sissel er derimot tøff og lar det stå til. Den siste etappen går på I-40 til Albuquerque hvor vi skal være i 2 netter. Vi tar her inn på Best Western American Motor Inn i utkanten av byen.

11 juli Albuquerque  Fridag

I dag er det hviledag men de flest har tenkt seg på tur allikevel, men noen velger også avslapping på hotellet. Grethe har valgt det siste, men hun er uheldig å glir på våte gulvfliser og får dermed en ufrivillig bekjentskap med helsevesenet i byen. Hvisnok ikke noen stor opplevelse både på grunn av skaden og pga at de måtte velge sykehus og uten kjennskap til sykehusene valgte de tydeligvis feil. Det er satt opp busstur til Santa Fe som mange hadde meldt seg på. Vi og Bjørn og Rigmor valgte å ta turen dit på egenhånd. Det ble en fin tur på svingete veier over fjellet og med stopp i hippibyen Madrid. Madrid var en gruveby som forskynte Santa Fe banen med kull. Da kulltogene opphørte forsvant grunnlaget for byen og hele byen var faktisk til salgs på 70 tallet for noen få dollars. Den ble da overtatt av en gjeng hippier som fortsatt holder stand i byen og livnærer seg på å selge ”selvlaget kunst” til turistene. Byen er også blitt kjent fra filmen ”Wild Hogs” som ble delvis innspilt der. I Santa Fe så var det meste lagt opp for turismen og dette bar stedet preg av. Alt var utrolig dyrt og det meste gikk ut på å lappe turistene for noen dollars. Men det var mye å se på der, vi fant bl.a.  en statue som kanskje var inspirert av Morgan Kane, vi kan jo i alle fall innbilde oss det som gode nordmenn vi er. Dagen i dag ble forresten dagen da Ragnhild fikk nok av motorsykler, hun fullførte derfor resten av turen i følgebilen til Trond. Men det ble over all forventning allikevel, med ca halve av turen på sykkel. Hun har tross alt kun kjørt 7 km på motorsykkel før vi reiste over.

12 juli Albuquerque – Holbrook

Vi følger Nine Mile Hill mot Mesita platået. Vi kjører over Rio Grande men vi ser ikke noe til den sagomsuste elva. Landskapet virker kjent, med det er forde vi tideligere har sett westernfilmer. Det er nesten så vi venter at det skal dukke opp en vassekte indianerhøvding over neste høyde, men så er vi også i indianerland nå, Laguna Indian Reservation. Vi kjører langs route 66 og passerer en rekke fraflyttede småsteder som måtte gi tapt da Interstaten førte trafikken forbi.  På Continental Divide, som er vannskillet mellom øst/vest og ligger på ca 7500 fot(2280m), stopper vi får å handle varer fra Indianere. De gjør det godt i dag. Vi følger I-40 resten av New Mexico men tar av for kjøre gjennom Painted Dessert/Petrified Forest. Vi er nå i Arizona. Turen gjennom nasjonalparken kjører vi på egenhånd og vi har et par timer til rådighet før vi skal møtes på den andre sia. Vi kjører sakte gjennom parken, men på grunn av varmen så stopper vi ikke. Landskapet er utrolig, vi kjører forbi store trær som nå er blitt forsteinet, kan tenke meg at det er slik det er på månen, for det er månelandskap vi forbinder dette med.

Dagen ender i Holbrook, ca 390 km er tilbakelagt i dag. Vi tar inn på hotellet vårt å skuer bort på naboen som er Wigwam motell, som dessverre ikke har plass til oss. Vi rusler den korte veien bort til Joe and Aggie’s, som er en kjent Route 66 cafe, den har vært i familiens eie siden 20 tallet og i dag er det barnebarnet til Joe and Aggie som driver den trivelige cafen. Vi fikk en utmerket middag og ble sittende til lenge etter stengetid å snakke med kokken, barnebarnet til Joe og Aggie. Han fortalte om besteforeldrene som hadde tilbrakte 70 år, 24/7 sammen, de fleste i cafen. Hans egne foreldre hadde ”bare” 50 år, 24/7, bak seg i cafen. Nå hadde søsteren hans tatt over driften, mens han selv stod for kjøkkenet. Snakk om en familietradisjon. Vi hadde en utrolig koselig aften og det var synd at det ikke var noen andre fra gruppa som tok turen hit.

I Holbrook ble det også trafikkbot på Trond, som tok et lyskryss på rødt, med sheriffen i nabofila. Det ble stor ståhei ut av dette, med til slutt 3 sheriffbiler involvert. Vi andre syntes jo dette var såpass festlig at vi spleiset på bota.

13 juli Holbrook – Williams

Dagens kjøreetappe var på kun 200 km, og vi har planer om å få sjekket inn på hotellet i Williams til kl 12.  Vi hadde en stor dag i vente. Dagen startet med en halv times kjøretur hvoretter vi stoppet i Winslow for å ”stå på hjørnet”. De aller fleste har et forhold til ”standin on the corner in winslow, arizona”, fra The Eagel’s kjempehit “Take it Easy”. Forøverig så la suvenirbutikken Roadworks gullegget med at de hadde plassert 2 store kjølekasser, med gratis vann og brus til oss, på parkeringsplassen da vi ankom. Vi viste å sette pris på slik service og mange dollars skiftet eier i denne suvenirsjappa.  Route 66 er begravet av I-40 den neste strekningen gjennom Two Guns og Winona, Fra Flaggstaff kjører vi i flott terreng med store furutrær, Ponderosa Pines som ligger på 7000 fot. Vi klarer målet vårt og sjekker inn på hotellet i Williams rundt kl 12. Det blir knapp tid til lunch, før vi skal samles igjen for dagens og kanskje turens høydepunkt, Grand Canyon. Det synet som møtte oss der kan ikke beskrives, verken med ord eller bilder. Det var rett å slett utrolig, fra vi kjørte opp og gjennom skogen til plutselig hele verden åpnet seg foran oss. Ikke rart Grand Canyon er ranket som severdighet no 1 over alle severdigheter i verden.

Grand Canyon må bare oppleves!!!

Etter besøket i Grand Canyon reiste vi tilbake til Williams for middag. Det ble en hyggelig kveld på en uterestaurant som serverte mye god mat. I tilegg så var det også levende musikk på restauranten.

14 juli Williams – Laughlin

Etter en halv times kjøretur er vi i Seligman, hvor vi møter Angel Delgadillo. Angel er mannen som har æren for at man igjen har fått Route 66 tilbake på kartet. Dessverre var kiosken, Snowcap, stengt pga bryllup den dagen vi var der. Kiosken er kjent for sine spesialiteter som ”dead chicken” og for sin måte å handtere sine kunder med humor. Angel var en hyggelig og snakkesalig kar som gjorde sitt til at vi ble noe sene til avreise og hele gruppa satt på sine sykler å ventet på oss da vi kom ut fra barbersjappa.

Vi fortsetter en times tid på Rt-66 mot Hackberry og kjører gjennom Indianer reservatet Hualapai, videre gjennom småbyer som Peach Springs, Truxton og Valentine.  Vi stopper i Kingmann for lunsj og bensinfylling. Herifra velger noen å legge turen om Hoover dam, mens de fleste fortsetter mot Otman. Veien dit var en fantastisk vei, ikke med tanke på veistandarden, men mer på hvordan veien svinger seg opp og nedover langs fjellet. Veien kan gjerne sammenlignes med Trollstigen, med da bør du gange med 2, minst. Otman er en gammel gullgraverby, med esler gående i gata. Eslene ble sluppet fri den gang da gullgravingen opphørte, og siden har en flokk holdt til i og rundt byen til glede for turistene. Eslene blir foret med gulrøtter som turistene kjøper i byen, men de er også glade i motorsykkelseter så vi måtte holde et øye med syklene hele tiden.  Da vi forlot Otman viste gradestokken 43 gr i skyggen, men veien førte herifra rett ut i ørken og det var som å kjøre rett inn i en bakerovn. Varmen var rett å slett uutholdig da vi måtte gjøre en stopp for å vente på noen etternølere. Stoppen ble heldigvis kort og vi fortsatte i ca 45 minutter til vi krysset Colorado river og kom til Laughlin, vi er nå i Nevada og har tilbakelagt ca 290 km i dag.  På kvelden reiste de fleste av oss til Las Vegas, med chartret buss, for å forsøke å spe litt på reisebudsjettet. Tror ikke det var noen som lyktes med det. Men vi hadde en koselig tur og Las Vegas var verdt besøket, i alle fall når det kun var for en kveld.

15 juli Laughlin – Barstow

330 km gjennom ørken og atter ørken var det som ventet oss i dag, ingenting å se, kun ørken over alt – og det er varmt. Siden det er så varmt og egentlig ingenting å se så kjører vi raskt denne dagen, og vi er fremme i Barstow tidelig, ca kl 1330. I Barstow var det også mulig å kjøpe merkevarer til en veldig god pris, så det var en del som benyttet seg av denne muligheten på Outlet Mall. Det er også nest siste kvelden så vi samles ved bassenget for avkjøling og en trivelig kveld.

16 juli Barstow – Los Angeles

I dag kjører vi en spennende vei over San Bernardino fjellene. Den første timen går gjennom ørkenlandskap før vi tar Higway 18 på svingete veier opp til Big Bear City som ligger på over 7000 fot. Vi stopper for lunsj i Big Bear som er en nydelig by ved Big Bear lake. Her er det et yrende båtliv om sommeren og om vinteren er dette et av de fineste vintersportstedene. Vi ser alpinanleggene ligge oppover fjellsidene.  Her er det rikelig muligheter for friluftsliv og mange av kjendisene i LA har ”små” krypinn oppe i lia. Med kort avstand til Los Angeles, og egen flystripe så ligger stedet perfekt til kun 2 timers biltur fra LA. På turen ned fra fjellet gjennom Running Springs tar vi av på Higway 330 og fortsetter på svingete veier gjennom flott natur. Vi samles ved foten av fjellet ved en bensinstasjon for å tanke opp før den siste etappen inn til Los Angeles.  Vi har planlagt å ligge i samlet gruppe den halvannen timen det tar å kjøre til hotellet. Dette skjærer seg raskt på den meget trafikkerte motorveien som raskt har økt til 6 felt i hver retning. Vi blir en gruppe på 5 sykler som blir avskilt fra resten av gjengen. Åge som skal være reiseleder leder oss da på feil vei, og etter at vi har stoppet og fått forklart veien fra noen fastboende ved et boligfelt. Så stikker han rett å slett fra oss før vi andre har fått satt oss på syklene. Tror han har misforstått sin rolle som reiseleder. Det betyr i alle fall ikke at en skal lede i mål. Vi andre har sånn noen lunde kjøreruta i hodet og personbilen hadde telefonkontakt med Trond så det så ut til å gå bra, men trafikken var heftig så vi ble skilt fra hverandre igjen. Jeg, Bjørn og Rigmor ble kjørende alene mens de andre som hadde telf kontakt med Trond kjørte direkte til Hotellet. Vi skulle ta av inn på CA 1, ifølge vår kjørerute. Men med en gateadresse som var en forkortelse i Los Angles var ikke så helt greit å finne ut av. Men etter et par forsøk fant vi gata og CA stod for Central Aveny og ikke California aveny som vi tippet på.  Vi ble stoppet og måtte vente pga en politiaksjon med 3-4 politibiler og helikopter, men omsider kom vi frem til hotellet kl 1610. Syklene skulle leveres senest 1630 så vi kapret en taxi som viste oss vei så det gikk greit. Da vi kom til Harley dealeren så hadde akkurat resten av gruppa også kommet. Stemningen var amper fordi Åge, som skulle guide gruppa dit, også denne gangen ikke hadde tid til å vente, og kjørte fra flere da de ble stående på rødt lys. Åge var ikke særlig populær da, og det er forståelig. Los Angeles er en forholdsvis stor by og når en ikke vet hvor en skal kjøre, så er ikke det noe særlig trivelig.

Alle fikk levert syklene sine og det var ingen som fikk noe fratrekk for skader så alt endte bra.

Turen ble avsluttet med en flott middag på hotellet hvor vi fikk overlevert Diplomer for fullført tur. Det ble holdt en del taler og Trond fikk velfortjent ros for et flott opplegg og en fabelaktig tur. Noen avsluttet kvelden med en tur på byen mens andre fullførte i baren i hotellets toppetasje. Neste dag skiltes vi, noen reiste hjem, noen ble noen dager i LA, mens noen hadde leid bil å fortsatte til San Franciso. Det siste gjorde Ragnhild og jeg sammen med Bjørn og Rigmor. Vi hadde en fantastisk tur dit også.

En takk til alle som deltok på denne turen og som gjorde dette til en stor opplevelse.

En hilsen også til Gerhard, som ikke fikk fullført turen, håper du raskt er på bedringens vei.